Estetikk gjør seg stadig mer gjeldende i forbindelse med utvikling av veivisere, eller henvisningsskilt, som det også heter. Det Norske Veritas og Hennie-Onstad kunstsenter har fått byttet ut de gamle veiskiltene.
Da Hennie-Onstad kunstsenter kom til Det Norske Veritas med spørsmål om de kunne bidra med midler til et skilt – eller et monument for Høvikodden – som de ønsket seg for å kunne hilse publikum velkommen, ble Alexander Normann Randeberg, eiendomskonsulent i Coor Service Management, partner til Det Norske Veritas Eiendom, satt på saken.
– Konsernsjefen den gang søknaden kom, ønsket et felles utgangspunkt for de to virksomhetene. Men spørsmålet i slike prosesser handler alltid om hvor man begynner, sier han. Det ble etter hvert klart at også DNV ønsket en monumental veiviser i stedet for det offentlige skiltet som tidligere har stått ved avkjøringen til Hennie-Onstad kunstsenter på Høvikodden i Sandvika.
Randeberg forteller videre at den spennende prosessen startet med å finne utgangspunktet for hvor møtepunktet for de to vidt forskjellige virksomhetene er.
– Hvordan skaper man en veiviser som ivaretar de viktige interessene virksomhetene har? Randeberg koblet inn Jarl T. Lindvig i selskapet Signal reklame, og sammen begynte de arbeidet på skissestadiet.
– Spørsmålene var mange, materialbruk, format samt farger dette var viktige kriterier for å kunne ivareta tanken om egen identitet for begge virksomheter. Randeberg viser forskjellige skisser som til slutt ender opp i et forsalg som ble forelagt konsernledelsen for godkjenning.
Tok ett år
Prosessen i sin helhet har tatt ett år. Nå står de monumentale veiviserne der, ved avkjøringen til Hennie-Onstad kunstsenter. Som en naturlig arm strekker kunstsenterets veiviser seg mot odden, langs veien, og skaper en naturlig form i det landskapet som også er en skulpturpark. Bak kunstsenterets lange, myke arm, står Det Norske Veritas nye virksomhetsskilt som en stolt bauta.
– Når dette tok en form, skulle myndighetene på banen, sier Lindvig. Han er ansvarlig for utarbeidelse av ide og skisser samt produksjon. Lindvig har jobbet mot Bærum kommune for å få en godkjenning av skiltene.
– I den første presentasjonen hos Plan- og bygningsetaten dro vi veksler på at disse skiltene skulle passe inn i skulpturparken. Som mange vet, er dette med skilting ofte befengt med assosiasjoner om reklamestøy. Vi kalte skiltet for en monolittveiviser og presenterte skiltløsningen som et konsept mer enn en søknad om å få sette opp et hvilket som helt skilt, sier han.
Lindvig sier at han som formgiver har ønsket å være ydmyk overfor kommunens konsulenter og regelverk.
– Vi var spente på reaksjonene overfor denne typen skiltløsning, sier han. Spørsmålet faller, om ikke oppdragsgiverne her har stått i en priviligert stilling når de har ønsket seg den nye, monumentale skiltingen. Randeberg tror ikke det, heller tvert imot.
– Man får ikke svar før de har godkjent, sier han, og utdyper at kommunen nok ser på de to virksomhetene som kritiske i forhold til å bli forfordelt godkjenninger.
– Kommunen og særlig DNV er opptatt av å følge reglene, slik at vi ikke foretar oss noe som griper inn i omgivelsene, og som antyder forskjellsbehandling i nabolaget her, sier han.
– Vi fikk inntrykk av at de ikke var fremmed for forslaget vårt, sier Lindvig, som solgte løsningen til kommunen med argumenter som at plasseringen ikke ville være til sjenanse, og at man som besøkende i området ville få en opplevelse av oppgradering av området. Han laget dokumenter til beslutningstagerne i kommunen som beskrev løsningen med assosiasjoner til opplevelsen av skiltene, og som antydet å kunne gi et eierskap til den forbipasserende.
– Det er en god kontrast mellom DNV og Hennie-Onstad kunstsenter sine skilt både form- og fargemessig, sier han.
– Den utfordrende, buede formen peker mot odden, og det trygge inntrykket til Veritas ruver bak. I prosessens gang hadde Randeberg sine tvil om veietaten ville være positive til skiltene. Men det skulle vise seg at det var de.
Tidlig involvering, alfa omega
Lindvigs fokus var å finne referanser, slik at beslutningstagere ville kunne se hvordan dette ville se ut i virkeligheten. Mye presentasjonsmateriell ble produsert underveis for å synliggjøre det egentlige inntrykket. Han håper at denne veiviseren kan skape entusiasme hos andre virksomheter, noe som skaper stolthet for virksomheten.
– Myndighetene har retningslinjer som vi må forholde oss til, sier han.
– Vi må prøve å tilrettelegge slik at saksbehandler forstår våre valg. Lindvig er opptatt av at skiltbransjen har mange utfordringer å håndtere i jobben sin. Når en saksbehandler tidlig blir involvert i en prosess, er det mulig å oppnå et samarbeide der justeringer kan tilpasses og jobben tilrettelegges på en positiv måte.
– Ofte kommer planlegging med skilt altfor sent inn i prosessen, noe som ofte ender med raske og billige løsninger. "Et dårlig skilt gjør en dårlig jobb i mange år", siterer han.
– I vår bransje skal vi være kreative, vi skal selge, vi skal ha kunnskap om håndverk i forbindelse med montasje og ha materialkunnskaper. Vi skal være formidlende. Når man tenker over det, har vi mange utfordringer. Men det gir oss også en enorm stolthet og glede å se en jobb bli ferdig, sier han. Lindvig tror nå at den største utfordringen bransjen har er estetisk kompetanse.